Slitsomt masete
Av Felicia Zeller
Omsetjing: Runa Kvalsund
Regi: Hilde Brinchmann
Med Charlotte Frogner, Iren Reppen og Kikki Stormo
En del publikummere moret seg, men forestillingen ble for masete for denne anmelderen
I sin satire over det tyske barnevernet, «Eit hav av slike som Kaspar Hauser» skildrer den tyske dramatikeren Felicia Zeller tre utslitte og overarbeidete kvinnelige sosialarbeidere. Den svarte komedien skal ha fått begeistret mottakelse, den er blitt tildelt flere priser og er blitt spilt i over 60 teatre i Europa.
Stykket tar opp en viktig samfunnsproblem – har barnevernet nok menneskelige og andre ressurser til å gi vanskeligstilte barn den hjelp de trenger, og Felicia Zeller har selv fulgt barnevernsarbeidere i Berlin i et halvt år for å skaffe seg den nødvendige innsikt. Men som anerkjent representant for moderne tysk teater, har hun valgt en ganske spesiell uttrykksform. Samtlige replikker består av ufullførte setninger, som avbrytes av innskudd med en helt annen sammenheng. En tekst det nesten er umulig å få noe ut av når den leses, men som nok er ment å fungere på scenen,
Det må den vel ha gjort siden stykket er blitt en europeisk suksess. Men i Det Norske Teatrets tolkning er teksten nesten blitt enda vanskeligere å begripe enn den er i skreven form. Et grunnleggende problem er at de tre skuespillerne er instruert til å snakke så fort og hesblesende at de rett og slett «spiser opp» store deler av replikkene. Diksjonen er rett og slett elendig. Zeller skriver da også i sitt forord at «Teksten er ein einaste DAMENE SPINN FRÅ STARTEN AV. Snakketempoet er høgare enn vanleg». Regissør Hilde Brinchmann ser ut til å ha tatt henne på ordet, og slik jeg opplevde det, drev hennes tre «damer» et masete hysterisk overspill.
Det er synd, for i forestillingens siste halvdel ble spillet noen få ganger dempet ned, og det realistiske innblikket vi da fikk i barnevernets problemer, sa noe om hvordan oppsetningen kunne blitt, hadde regissøren vært mer opptatt av å sondere teksten enn av, jeg siterer fra programmet, å «lage ei framsyning der alle som har opplevd offentleg kontorgalskap og velmeinande, byråkratiske labyrintar, kan komme i teateret og le til dei grin».
Meg fikk hun ikke til å le, og jeg opplevde heller ikke «Eit hav av slike som Kaspar Hauser» som en vittig og treffsikker samfunnssatire. Men publikumsreaksjonen etter premieren på Det Norske Teatrets Bakscene var positiv, om ikke overveldende, og en del publikummere moret seg godt underveis. De tre skuespillerne spiller med voldsom energi, spesielt imponerer Iren Reppen som bare har hatt en knapp ukes prøvetid etter at hun overtok rollen for en sykmeldt Elisabeth Sand.
Denne anmeldelsen sto på trykk i Klassekampen 19. september
Din kommentar: