home

Kjærlighetens narrespill

Nationaltheatret, Malersalen: «Fool for love»

Av Samuel Shepard Regi og oversettelse: Trine Wiggen Scenografi: Olav Myrtvedt Med Espen Skjønberg, Kari Simonsen og Per Frisch

«Fool for love» er en krevende tekst, men i Wiggens versjon makter den ikke helt å engasjere.

Fool for love fra 1983 er et av de mest kjente stykkene til amerikanske Sam Shepard, men har hittil aldri vært spilt i Norge.

Som så ofte hos Shepard er handlingen i Fool for love lagt til country- og westernmiljø. Den ene hovedpersonen, Eddie, er kommet kjørende i en lastebil med mange hester, han går kledd som en skikkelig cowoy, har både revolver og lasso, og drikker tequila. Eddies anonyme forsmådde elskerinne skyter hevngjerrig rundt seg utenfor motellet, og setter til slutt fyr på Eddies lastebil. Men disse ytre begivenhetene har liten betydning for historien, og fungerer nærmest som en bakgrunn for fortellingen om det opprivende møtet mellom de to tidligere kjærestene May og Eddie.

Utallige ganger har Eddie forlatt May, for så å komme tilbake. Men sist var det hun som reiste sin vei, og fra et lugubert motellrom i utkanten av Californias Mojave-ørken, forsøker hun å starte et nytt liv, med jobb og kanskje ny kjæreste. Men Eddie slipper ikke taket så lett: En dag dukker han opp på motellrommet. Han har kjørt over 1500 kilometer for å finne henne, og nå vil han ha henne med seg tilbake. Hun stritter imot, men det blir fort klart at de fremdeles er fanget inn i et lidenskapelig, destruktivt forhold til hverandre.

Hos Sam Shepard er forklaringen på deres sykelige avhengighet at de er halvsøsken, og det understrekes ved at en nærmest spøkelsesaktig gammel mann, Eddies og Mays far, stadig er til stede på scenen, og visstnok til tider også kommenterer handlingen. Denne rollen har Trine Wiggen valgt å kutte ut, og monologene der først Eddie, deretter May, forteller om hvilke dramatiske omstendighetene de ble kjent under som tenåringer, kan derfor i Wiggens versjon tolkes som fantasihistorier de dikter opp for å sjokkere Martin, men som samtidig viser hvor samstemte de til syvende og sist er fremdeles.

Det er ingen lett tekst Wiggen har valgt til sin regidebut. Skal den bli troverdig og engasjerende, krever den et intenst og erotisk ladet samspill mellom skuespillerne som tolker Mae og Eddie. I følge Shepard er de to i 30-40 årene, men i Nationaltheatrets versjon spilles de av to av ensemblets eldste. «Hvem sier at en 86-åring ikke kan være gal av sjalusi?» spør teatret på sin hjemmeside, og teatret har sikkert rett i at både eldre menn og kvinner kan bli gærne av sjalusi, de også. Det spørs likevel om to eldre skuespillere er de rette til å gi fysisk uttrykk for den eksplosive seksuelle spenningen som Eddie og May er besatt av, og som det ene øyeblikket trekker dem magnetisk mot hverandre, for å vende seg til glødende raseri i det neste.

Det kan naturligvis også skyldes instruksjonen at Kari Simonsen og Espen Skjønberg i lange perioder gir inntrykk av å befinne seg i to adskilte verdener. Men når samspillet mellom dem ikke overbeviser, går også gnisten ut av replikkene, og resultatet er rett og slett litt kjedelig.

Stykkets tredje person er Mays nye kjæreste Martin (Per Frisch), en naiv og klønete fyr som uten å mukke lar Eddie herse med seg. Shepard har gitt rollen ytterst få replikker, men likevel er det først når Martin dukker opp mot slutten av stykket, at det tidvis oppstår en viss dynamikk og spenning på scenen.

Trine Wiggen har satt seg skyhøye mål, men klarer dessverre ikke helt å oppfylle dem.

Anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 21. januar


 

Publisert: 25.01.11 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Fool for love

Fool for love

Espen Skjønberg, Kari Simonsen, Per Frisch

Foto Sigurd Fandango

Fool for love

Fool for love

Kari Simonsen, Per Frisch, Espen Skjønberg

Foto Sigurd Fandango