Skjer det virkelig noe?

Nationaltheatret, Torshov, Komilab nr.2 «Endelig skjer det noe»

Manus og regi: Thomas Seeberg Torjussen Scenografi: Tuva Hølmebakk og Camilla Lindbråten Med Thorbjørn Harr, Mariann Hole, Kai Remlov og Jan Gunnar Røise

En utvilsomt annerledes komedie, og Torjussen har opplagt noe han vil si oss. Men vet han selv hva det er?

Joakim Teodor Naustvik fra Horten er 35 år, og litt for gammel til å være backpacker. Men det er det han er, og i dagboken sin beskriver han seg som «en bortskjemt unge som har rømt hjemmefra og lurer på hvorfor ingen leter etter ham». Selvinnsikt? Kanskje, men like gjerne et selvopptatt sukk fra en mann som vegrer seg for å bli voksen og ta ansvar, og som kjeder seg i vårt rike og fredelige velstandsnorge.

 Men endelig har det skjedd noe: Mer eller mindre med vilje har han latt seg ta til fange av Avar, den unge og aktive medhjelperen til Vemet, «verdens mest ettersøkte terrorist», som holder til i en nedlagt pumpestasjon under jorden.

 De to terroristene har et gissel fra før av, og Joakim kjenner ham igjen så snart han får se ham: Den unge amerikaneren Zak Johnson er hovedoppslag i alle medier, og ektefødt barn av vår tid som han er, blir han både stolt og glad over å få vite at han er blitt megakjendis. Men gleden blir kortvarig. Avar skyter ham, for å gi videoen han skal lage med Joakim større effekt.

 Thomas Seeberg Torjussen driver skarpskodd gjøn med de mange som i dag risikerer livet i idrett og kamp. Han mer enn antyder at de verken drives av idealisme eller eventyrlyst, men rett og slett bare kjeder seg, har det for godt til å gidde å finne en mening med livet, og derfor er villige til hva som helst for å få mediene til å bekrefte at de lever.

 For at denne for så vidt treffende samfunnssatiren skal kunne utvikle seg til en komedie, kan ikke Torjussen la den utspille seg i et realistisk terrormiljø. Zak Johnson blir riktignok skutt, men effekten av drapet dempes ved at han gjenoppstår nesten med en gang, og blir til Joakims egen selvransakende samvittighet.

 Vemet og medhjelperen hans er heller ingen farlige terrorister, de vil bare forsvare sin kultur mot Vestens moralske forfall, og jage de grådige kapitalistiske inntrengerne ut av landet sitt. Og selveste Vemet er blitt til en human, morsbundet ABBA-fan som gir Joakim den faderlige omsorgen han alltid har savnet.

 Ideen er morsom nok, og «verdens mest ettersøkte terrorist» heter Vemet her, og ikke bin Laden. Men det hjelper ikke: Når Torjussen holder seg så nær til dagens virkelighet som han gjør, kan han ikke unngå at komedien får politisk assosiasjoner, og det politiske budskapet hans er mildest talt forvirrende.

 Det er ikke vanskelig å være enig med hans - for øvrig allment anerkjente - kritikk av Vesten, men det er ikke like lett godta hans naive skjønnmaling av dagens terroristmiljø. Kanskje han bare har villet ironisere over tendenser i tiden, ikke engasjere seg politisk. Men da er settingen han har valgt iallfall ikke den rette.

 Når det er sagt, er det grunn til å glede seg over at en debuterende scenedramatiker uforferdet gir seg i kast med et både vanskelig og dristig tema, og lykkes i å skape vittige replikkvekslinger, flere fornøyelige scener og en morsom karakter som terroristen Vemet, underfundig fremstilt av en ettertenksom Kai Remlov.

 Thorbjørn Harr er overbevisende både som den naive, mediekåte Zak, og som Joakims ironiske og gjennomskuende samvittighet, mens Mariann Hole er en energisk ung terrorist. Jan Gunnar Røise er Joakim, stykkets sentrale skikkelse, til stede på scenen fra begynnelse til slutt. Røise kommer utmerket ut av det, men det er ingen lett rolle: karakteren utviklet seg overhodet ikke, og fram til aller siste replikk preller begivenhetene bare av på Joakim.

 Torjussen har skrevet manus til TV-serien Koselig med peis der han også er en av regissørene, og han var Stein Winges regiassistent på Lang dags ferd mot natt. Endelig skjer det noe er hans debut som selvstendig teaterregissør. Det er alltid litt foruroligende når en og samme person har ansvar for både manus og regi, men også her viser Torjussen seg som en løfterik debutant.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 7. februar
 

Publisert: 08.02.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen, kritiker	24.02.11 16:17
Interessant! Hva sikter du til i oppsetningen når du nevner "montasje satt til musikk"? Er det scenene der Røise og Remlov løper rundt og blir venner? For øvrig enig i dramaturgiens filmatiske aspekt.
Thomas	22.02.11 11:18
Er også et av de første teater som benytter seg av virkemidler som Montasje satt til musikk. Noe jeg aldri ville forestille meg at jeg ville se på teater. Han bruker flere dramaturgiske grep fra film verdene som utrolig nok funker veldig bra. Men det er tydelig at det er skrevet av en film dramaturg. Ikke at det er noe galt med det... :)