Siste kritikker:

Satire uten brodd

Nationaltheatret, Amfiscenen: «Twilight Bar»

Av Arthur Koestler Oversatt av Ole Johan Skjelbred Regi: Mathias Huhn Scenografi: Michael Graesner I rollene: Ole Johan Skjelbred, Liv Bernhoft Osa, Nader Khedemi, Tone Mostraum, Heidi Goldmann, Per Frisch, Per Christian Ellefsen og Birgitte Larsen

Satiren over samfunnssystemer som skal gi menneskeheten lykken, er både treffende og aktuell. Men dessverre mangler den brodd.

Ungarsk-britiske Arthur Koestler(1905 -1983) var en etablert og kjent journalist da han i 1933 meldte seg inn i det tyske kommunistpartiet. I årene som fulgte besøkte han flere ganger Sovjetunionen, og det han så der, gjorde ham stadig mer skeptisk til kommunismen. Det skal ha vært under et sovjetopphold i 1933 at han begynte å skrive den politiske komedien «Twilight Bar», men han fullførte den først ti år senere. Da hadde han fem år tidligere definitivt brutt med kommunismen.

Koestler var en av forrige århundres mest betydningsfulle forfattere og intellektuelle. Men «Twilight Bar», forøvrig det eneste han noen gang skrev for scenen, viser at dramatiker var han ikke. Satiren over ulike politiske samfunnssystemer som alle skal sikre menneskene lykken, er treffende, og faktisk skremmende aktuell den dag i dag. Problemet er at Koestler ikke makter å omforme sin tankevekkende politiske kritikk til overbevisende teater.

Handlingen i «Twilight Bar» utspiller seg på en fiktiv øy, et lite samfunn som herjes av blodige opptøyer og sosial uro. Vi møter øyas innbyggere – journalisten Linselusa, den styrtrike plantasjeeieren Mathilda og sønnen hennes Henry, barkeeperen Sam, obersten og datteren hans pluss den revolusjonære Mary. Dessverre klarer ikke Koestler å gjøre dem til troverdige skikkelser, de fremstår som snakkesalige, men uklare postulater.

Så en dag får de besøk av Alfa og Omega, to vesener fra en fjern, men overbefolket planet, som trenger «nye områder til kolonialisering». Øya tilfredsstiller deres krav, og det betyr at de raskt og smertefritt skal utrydde alle dens beboere dersom de ikke innen tre døgn klarer å «forbedre sin lykkekvotient».

Regjeringen fraber seg ethvert ansvar, og går av. For å nå målet om mer lykke tar derfor beboerne selv makten, og under ledelse av Linselusa starter de opp nye strategier, som for eksempel å avskaffe penger. Og en stund ser de ut til å lykkes.

Ole Johan Skjelbred har oversatt stykket, men programmet sier ingenting om hvem som har ansvaret for bearbeidelsen av Koestlers tekst, oversetteren eller regissør Mathias Huhn. Og det er synd, for her må det virkelig dreie seg om både en radikal modernisering, og en omlegging til norske forhold.

Parallellene mellom depresjonen i 30-årene og våre dagers økonomiske krise i Europa er slående, med den faren det medfører for at arbeidsløse frustrerte ungdommer og andre skal slutte seg til autoritære regimer. Hanne Tømta understreker for øvrig i programmet at regissør Mathias Huhn som europeer med en viss avstand betrakter «det bittelille nyrike lykkelandet Norge som velter seg i oljepenger».

Når stykkets form dessuten ligger nær den politiske revyen, skulle dermed alt ligge til rette for en for en skarp, morsom og tankevekkende teateropplevelse, og rett skal være rett, iblant glimter det til, og replikkene sitter som skudd. Men dessverre så altfor sjelden. I lange perioder minner de mange kloke satiriske refleksjonene rett og slett om en kjedelig forelesning, og alt tyder på at mesteparten av ansvaret ligger hos Koestler selv.
«Twilight Bar» får aldri noen dramatisk nerve, personene er uinteressante sjablonger, handlingen ikke-eksisterende. Og da hjelper det ikke om innholdet, selve budskapet, er aldri så aktuelt.

Med unntak av Ole Johan Skjelbred som spiller Linselusa, innehar alle skuespillerne flere forskjellige roller: De er både vanlige beboere, øyas regjering og vesener fra en fremmed planet. Som vanlig på Nationaltheatret er ensemblespillet upåklagelig, og ingen av skuespillerne kan lastes for at det er vanskelig å tro på skikkelsene de skal gi liv til.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 14. januar