I Brechts ånd

Det Norske Teatret, Hovudscenen:: «Det gode mennesket frå Sezuan»

Av Bertolt Brecht Omsetjing: Edvard Hoem Regi: Philip Tiedemann Scenografi: Etienne Pluss Kostymedesign: Stephan von Wedel Med Ane Dahl Torp, Tobias Santelmann, Bernhard Ramstad, Sigve Bøe og mange mange flere

En strålende Ane Dahl Torp er den bærende kraften i Det Norske Teatrets interessante oppsetning av «Det gode mennesket frå Sezuan»

Et sentralt punkt i Brechts teaterteori går ut på at publikum ikke skal bli følelsesmessig grepet av handlingen, ikke identifisere seg med personene i stykket, men oppmuntres til å tenke kritisk gjennom det som utspiller seg på scenen. Dermed skal tilskueren være klar over at forestillingen ikke tar sikte på å gi en illusjon av virkelighet.
Det er med andre ord i helt tråd med Brechts intensjoner når regien til tyske Philip Tiedeman framhever det teatrale i «Det gode mennesket frå Sezuan», som hadde premiere på Det Norske Teatret fredag.
Dette aspektet understrekes allerede av scenografien til Etienne Pluss: På Hovudscenen står svarte og hvite bygårder på rekke og rad, og i åpningsbildet vrimler plassen av travle stiliserte kinesere. Fremdeles i samsvar med det brechtianske, går en bratt vei opp midt fra scenen til orkestrets 7. rad der halvparten av setene for anledningen står tomme: Gjennom hele kvelden får skuespillerne plass til å komme og gå i nær kontakt med publikum.

Handlingen utspiller seg i en fjerntliggende kinesisk by. Tre mektige guder er på vei til byen på jakt etter det gode mennesket. Gudene ankommer, og trenger et sted å sove for natten. Den eneste som er villig til å gi dem ly, er den prostituerte Shen Te. Som takk for hennes gjestfrihet, gir gudene henne en sekk med penger, og hun kjøper en liten tobakksbutikk.

Hun er innstilt på å være et godt menneske, og går resolutt inn for å hjelpe alle som trenger støtte. Det fører til at tobakksbutikken på kort tid blir et kaotisk fattighus, og Shen Te ser ikke annen råd enn å veksle mellom å være seg selv og sin oppdiktede fetter Shui Ta.

I hans skikkelse blir hun en dyktig og hensynsløs forretningsmann. Effektivt bringer Shui Ta orden i sakene, og Shen Te blir dermed paradoksalt nok bedre i stand til å hjelpe de som trenger det.

Så forelsker hun seg i den arbeidsløse flygeren Yang Sun. Men han er først og fremst  interessert i pengene han kan få ut av henne, og svikter henne når hun ikke har flere. Men da er hun blitt gravid, og i omsorg for barnets fremtid går hun over til å bli fetter Shui Ta mer eller mindre på heltid. Hun gjør butikken om til tobakksfabrikk, og klarer seg utmerket.

Helt til hun en dag blir anklaget for å ha tatt livet av Shen Te, og stilt for retten med de tre gudene som dommere. Gudene nekter å se problemene som deres godhetskrav til menneskene forårsaker: De stikker av til himmels mens de oppfordrer en fortvilet Shen Te til ikke å skuffe dem, men fortsette å være god og ikke tilkalle fetteren mer enn en gang i måneden. Så framfører vannselger Wang epilogen der vi tilskuere oppfordres til å finne den riktige slutten på eventyret.

Som Arild Linneberg skriver i programmet, og i noe utvidet form i Klassekampen lørdag: dette er teater som «tribunal»: «Går det an å leve anstendig som eit godt menneske i ei vond verd, der dei sosiale vilkåra er svolt og fattigdom». Og til syvende og sist må vi også felle dommen «over oss sjølve, der vi sit på tiltalebenken, dersom vi ikke gjer det vi må for å endre verda». En utvilsomt aktuell problemstilling den dag i dag.
Philip Tiedeman fremhever konsekvent den teatrale dimensjonen ved Brechts fabel, og ensemblet gestalter med overskudd og humor en rekke klisjéaktige karakterer. Bernhard Ramstad er for eksempel både mektig gud – og skjeggprydet teppehandlerkone, og Sigve Bøe en høyrøstet vannselger.

Men den som bærer hele stykket er Ane Dahl Torp i dobbeltrollen som Shen Te og fetteren. Som Shen Te er hennes sceniske utstråling lysende, og til tross for at hun er synlig gravid, er hele hennes kroppsspråk overbevisende gutteaktig når hun går over til å være fetteren. En bemerkelsesverdig rolletolkning, ikke minst i samspillet med Tobias Santelmann som gjør Yang Sun til en både kompleks og nyansert skikkelse.
Philip Tiedeman har valgt å sløyfe Paul Dessaus musikk og dermed sangene som Brecht så som en del av stykket. Men «Det gode menneske frå Sezuan» er likevel så absolutt en oppsetning i Brechts ånd.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen  mandag 16. januar

Publisert: 18.01.12 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!