home

I mørke drifters vold

Det Norske Teatret, Scene 2

Av Eugene O’Neill
Omsetjing: Ola E. Bø
Regi: Eirik Stubø
Scenografi: Kari Gravklev
Musikarar: Steinar Sønk Nickelsen, Erik Nylander og Håvard Stubø
Med blant andre Gjertrud Jynge, Kirsti Stubø, Torbjørn Eriksen og Sverre Bentzen

Overbevisende og gjennomført tolkning av «Sorga kler Elektra».

Eugene O’Neills«Sorga kler Elektra (1931) er en moderne omskriving av Orestien, trilogien som ateneren Aiskhylos skrev for nesten 2500 år siden, der han tok utgangspunkt i forbannelsen som hvilte over Atridenes slekt, og som endte med at Orestes tok livet av sin mor og hennes elsker. Plaget av skyld og forfulgt av hevngudinnene søkte Orestes tilflukt i Aten der en folkedomstol frikjente ham. En slutt som markerte en ny rettsbevissthet; den gamle «blodhevn»loven gjaldt ikke lenger, og borgerne, ikke gudene, utøvde rettferdighet.

O’Neill har flyttet handlingen til den amerikanske borgerkrigen (1860-1865), og hos ham, som hos Sofokles og Evripides som også skrev skuespill med utgangspunkt i den mytiske slekten, er Orestes’ søster Elektra dramaets hovedperson. Familien er fremdeles hjemsøkt, men O’Neill som er inspirert av Freud, er opptatt av de farlige, forbudte følelsene i kjernefamilien. Han legger også stor vekt på krigens forbannelser.

Den farsbundne Lavinia Mannon har et dårlig forhold til moren Christine, og når hun oppdager at moren har tatt en elsker mens faren har vært ved fronten, blir hun rødglødende av hat, ikke minst fordi hun selv har vært svak for den samme mannen. Christine Mannon orker ikke tanken på å gjenoppta samlivet med ektemannen hun hater, og når han kommer hjem fra krigen, tar hun livet av ham med hjelp av elskeren.
Dette skjønner Lavinia, og hun får sin bror Orin, som er sykelig sjalu på morens elsker, til å drepe ham. I fortvilelse over at elskeren er myrdet, og i redsel for datteren som truer med å angi henne til politiet for mord, skyter moren seg.
To mord og et selvmord i trilogiens to første stykker, «Heimkomsten» og «Dei heimlause». I det tredje stykket, «Dei heimsøkte», kommer Orin og Lavinia tilbake fra en lang sjøreise. Lavinia blir stadig mer lik sin mor, mens Orin er nedtynget av skyld fordi han er overbevist om at han har drevet moren til selvmord.
Mens Orestes i den greske myten til slutt oppnår sjelefred, ender Sorga kler Elektra med at Orin begår selvmord, mens Lavinia velger å straffe seg selv: Hun blir boende i huset der far, mor og bror døde, «ein hardare dom enn døden eller fengsel! Eg skal leve åleine, saman med dei døde, og halde på løyndommane deira, og la dei plage meg, til forbanninga er utsona og den siste Mannon kan få døy! »
Stykket oser av forbudte drifter og følelser, og Eirik Stubø har valgt å gi oppsetningen en i dobbelt forstand melodramatisk form. I sin egentlige betydning er melodramaet et drama ledsaget av instrumental musikk, og her er scenens midtpunkt tre jazzmusikere på hver sin platting. De erstatter det klassiske koret, og med moderne låter fra bl.a. Deep Purple og The Doors kommenterer og fremhever de karakterenes voldsomme emosjoner, og her som hos O’Neill, understreker shantyen «Oh Shenandoah» den skjebnetunge handlingen.
Stubø benytter også melodramaet i replikkinstruksjonen. Skuespillernes rituelt ekspressive kroppsspråk og bevegelser står i spennende kontrast til en mimikk og stemmebruk så voldsom at den iblant bevisst nærmer seg melodramatisk overspill. Et effektiv uttrykk for følelsene som herjer personene.
Tidens mannsdominerte samfunn gjør stykkets to kvinner, glimrende tolket av Kjersti Stubø (Lavinia) og Gjertrud Jynge (Christine) samvittighetsløse, og for Lavinias del, destruktivt ond. Samtidig er de suverene i den hjemlige emosjonelle sfæren, og de tre mennene  Christines mann (Sverre Bentzen), hennes elsker (Lasse Kolsrud) og Orin (Torbjørn Eriksen) blir deres ofre.
Den dystert mørke scenen symboliserer det dødens hus der handlingen utspiller seg, et par ganger åpner bakveggen seg og vi får et glimt av en lysere verden utenfor, men ellers fungerer den som et lerret der stemningstunge projeksjoner alternerer med nærbilder av skuespillerne.
Sorgen kler Elektra er blitt en intellektuelt gjennomført, tankevekkende og i ordets beste forstand annerledes oppsetning.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen onsdag 2. mai

Publisert: 03.05.12 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Sorga kler Elektra

Sorga kler Elektra

Kirsti Stubø er Lavinia Manson

Foto Erik Berg

Sorga kler Elektra

Sorga kler Elektra

Jazzmusikerne kommenterer og fremhever handlingen

Foto Erik Berg

Sorga kler Elektra

Sorga kler Elektra

Sverre Bentzen spiller brigadegeneral Mannon

Foto Erik Berg