home

Forvirrende teaterlek

Nationaltheatret, Hovedscenen: "Villanden"

Av Henrik Ibsen, Franz Kafka, Marie de France, Jacques Derrida med flere
Språklig bearbeidelse av Erlend Sandem
Regi: Anders Paulin
Scenografi og kostymer: Olav Myrtvedt
Komponister: The Marble Fauns
Med Tone Danielsen, Trine Wiggen, Finn Schau, Tor Ivar Hagen, Bjørn Floberg, Kai Remlov, Mattis Herman Nyquist, Mariann Hole og Andrea Bræin Hovig

Regissør Anders Paulin mener Villanden er enigmatisk, og gjør sitt beste for å underbygge påstanden.

Ett desidert høydepunkt i Nationaltheatrets utradisjonelle Villanden er framføringen av den fengende og rytmesikre poplåten Bisclavret, komponert av The Marble Fauns spesielt for oppsetningen. De første versene synges av en høygravid Andrea Bræin Hovig, men etter hvert blir først Tor Ivar Hagen, og til slutt hele ensemblet med på notene.

Diktet Bisclavret er skrevet av Frankrikes første kvinnelige lyriker, Marie de France, (1154 -1189). Det er fortellingen om en mann som blir sviktet av sin hustru fordi han blir varulv ved fullmåne, og er en sjelden framstilling av varulven som vennlig og ufarlig for mennesker. I 2011 ble diktet til en tegnefilm som ble vist på flere festivaler, og på Nationaltheatret nå altså et morsomt sangnummer med så mange vers at det iallfall tar femten av av premiere-forestillingens 95 minutter.

Et annet høydepunkt er selve åpningen: Opplesningen av Kafkas kjente fortelling om mannen fra landet som venter hele sitt liv foran Lovens dør uten å bli sluppet inn av Dørvokteren.

Jeg ble ikke like fascinert av utdragene fra den dystopiske filmthrilleren Escape from New York» som her utspiller seg mens hele teatret er fullstendig mørklagt. Et lite utdrag fra filmen Matrix, noen betraktninger om minoritetslitteratur av den franske filosofen Gilles Deleuze, og et par sitater av den samtidige italienske filosofen Giorgio Agamben er regissør Anders Paulins øvrige kommentarer til Villanden

Det er ikke helt enkelt å oppdage sammenhengen mellom disse høyst forskjellige innslagene og Ibsens tekst. Men skjønner jeg Anders Paulin riktig, er det heller ikke meningen. «Jeg vil ta tilbake teaterrommet, retten til ikke å forstå» skriver han i programmet. «Den beste kunsten forstår man ikke. (...) Men godt teater setter seg likevel i folk. Kanskje to år senere gjennom en tanke man ellers ikke ville ha tenkt, men uten at man nødvendigvis klarer å spore den tilbake til Villanden».

Inntil videre kan jeg bare si at denne nytolkningen forekommer høyst forvirrende. Lettere blir det ikke av at kveldens ti skuespillere stadig veksler mellom å være stykkets åtte personer. Hedvigs replikker er forholdsvis lette å gjenkjenne, uansett om de sies av Mariann Hole, Tor Ivar Hagen eller Bjørn Floberg. Vanskeligere er det å oppdage at Molvig og Relling plutselig er kommet inn på scenen, og hvem er Mattis Herman Nyquist og Mariann Hole når de intenst omfavner hverandre?

Skuespillerne er helhjertet med på den ukonvensjonelle teaterleken. De framfører sine replikker med overbevisning, men selvfølgelig uten å gjøre det minste forsøk på å skape troverdige skikkelser. Det ville utvilsomt vært stikk i strid med regissørens hensikt. Men selv om Ibsens tekst her er underordnet, har det komiske aspektet ved Hjalmar Ekdal ikke kommet så tydelig fram siden svenske Sofia Jupither satte opp stykket i Stavanger.

Svenske Anders Paulin er en anerkjent regissør. Slik han ser det er teatret en enestående kunst fordi mange mennesker der leser en tekst sammen, og tolker den forskjellig: «Denne kollektiviteten og dette mangfoldet av samtidige fortolkninger gjør teatret til en dypt demokratisk kunstform». Hans oppgave som regissør blir derfor «å arbeide med en scenisk teatralitet som åpner for å tolke, snarere enn å presentere én tolkning». Han vil «gjøre folk oppmerksomme på Villanden .... få publikum til å lese den som om de aldri har lest den før». Men hvordan kan vi gjøre det når det er hans bisarre innfall som skal diktere vår lesning?

Noen ny opplevelse av Ibsens tekst vil oppsetningen neppe gi, ikke engang om to år. Denne Villanden er en til tider morsom, men ytterst forvirrende teaterlek, og den bidrar iallfall ikke til å oppklare en tekst som regissøren anser for svært «enigmatisk».

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 7. september

Publisert: 08.09.12 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Villanden

Villanden

Foto Marte Garmann

Villanden

Villanden

Foto Marte Garmann

Villanden

Villanden

Foto Marte Garmann