Rotløs ungdom

Nationaltheatret, Malersalen: «Baby»

Etter Kirsten Thorups roman
Dramatisert av Jonas Corell Petersen og Hans Henriksen
Oversatt av Øyvind Berg
Regi Jonas Corell Petersen
Scenografi og kostymer Nia Damerell
Med Ingrid Bolsø Berdal, Ida Elise Broch, Benjamin Heistad, Nadar Khademi, Birgitte Larsen, Tone Mostraum, Mattis Herman Nyquist, Hanne Skille Reitan, Hermann Sabado

I «Baby» møter vi rotløse og rastløse ungdommer i 70–årenes København

Den danske forfatteren Kirsten Thorup, kanskje mest kjent for «Himmel og helvete», debuterte som romanforfatter i 1973 med «Baby», der hun, ifølge Den Store Danske, «placerer … identitetsløse, narcissistiske typer genkendeligt i københavnsk slum med en sideordnende "og"-stil, der både efterligner den manglende indsigt hos personerne og aktiverer den hos læseren».
I Petersen/Henriksens dramatisering blir vi kjent med åtte rastløse og rotløse ungdommer, tre unggutter og fem jenter, pluss transvestitten Daisy som hver fredag synger på Mexicana Club, deres felles møtested. Det er også lokalet der stykket utspiller seg, og der vi tilskuere skal tro at vi befinner oss. Det understrekes ved at vi hilses velkommen av Daisy og kan få kjøpt pils i den lille baren på scenen.
I knappe to timer – med fem minutters pause, og det er sjelden på Malersalen! – følger vi ungdommene gjennom et par år. Det er ikke alltid like lett å få med seg alt som skjer, blant annet fordi flere av personene er så konturløse at det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Men her er mange dramatiske hendinger: skilsmisse, arbeidsløshet, mord og selvmord, uønskede svangerskap, homofile forhold og forelskelse, alt sammen fortalt ganske følelsesløst, med en slags grunnleggende mangel på innlevelse, nesten med en fatalistisk «slik er livet»–likegladhet.
Men stemningsfullt ledsaget av levende musikk fra 1970–årene, framført på tidsriktige instrumenter, og med den gamle visen «Auld Lang Syne» som melankolsk gjennomgangsmotiv, det eneste som peker mot at dette utspiller seg en gang for lenge siden, i tiden etter 1968, året som markerte et skille, ikke minst for ungdomskulturen.

Hermann Sabados superfeminine Daisy er et slags sentrum. Han er nattklubbsanger, men også distansert forteller som orienterer oss om det som har skjedd. Ellers medvirker to nye krefter – Ida Elise Broch som psykisk ubalansert Nova og Benjamin Heistad som handlingslammet og livsudugelig Ivan – i et sterkt og sammensveiset ensemble.
Jeg har ikke lest romanen, og kan derfor ikke si om dramatiseringen yter den rettferdighet. Litt problematisk er det at fortellingen blir svært rotete, men samtidig skaper det også et slags kollektiv–bilde som passer til tiden.
Men det er skuespillernes naturlige, uanstrengte, nærmest spontane lek med rollene sine som først og fremst gjør «Baby» til en sjarmerende og annerledes teateropplevelse.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 11. februar

Publisert: 13.02.13 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen, redaktør	06.03.13 21:46
Det var artig! For det visste jeg ikke, kjente bare igjen Aud Lang Syne, jeg! Og det er også den som er nevnt i programmet! Takk skal du ha
Even Bolstad	06.03.13 17:02
Sjarmerende er ordet! Vil bare bemerke at det nok er Gasolins "Stakkels Jim" som er tenkt å være gjennomgangsmelodien. Det er riktignok samme melodi som Auld Lang Syne, men teksten har en slags hippiedrøm-aktig "tilbake-til-naturen"-tematikk med mørk undertone.