home

Spennende jubileumsbok

Alfred Fidjestøl: Trass alt - Det Norske Teatret 1913-2013

Historien om Det Norske Teatret er et panorama over norsk kulturliv gjennom 100 år. Det er blitt en original og kulturhistorisk viktig bok.

Søndag feirer Det Norske Teatret hundre år. I dag er det en selvfølge at et teater med nynorsk som scenespråk er ett av landets tre nasjonalteatre, men da Arne Garborg i 1896 startet kampen for et landsmålsteater var det ikke slik. Mange mente at at nynorsk eller landsmål som det het den gangen, var en ren skrivebordskonstruksjon, et språk som ingen snakket. Derfor var det viktig med et teater som med Garborgs egne ord kunne vise at språket eksisterte, «friskt og djervt og livslivande». Det tviler ingen på i dag.
Teatret har alltid markert sine jubileer med bokutgivelser, og har denne gangen gått nye veier: For over tre år siden ansatte teatret Alfred Fidjestøl, prisbelønt Sivle-biograf, til å skrive jubileumsboka.

Fidjestøl har satset dristig. Han har valgt en åpen og kritisk tilnærming til jubilanten: Med utgangspunkt i et svimlende antall så vel skriftlige som muntlige kilder forteller han utilslørt og direkte, men uten å bli «tabloid», om interne stridigheter, konflikter, og motsetninger, helt fra den gangen den senere teatersjefen Ingjald Haaland meddelte pressen at styreleder Hulda Garborg «kanske ikke netop er saa let at samarbeide med», og fram til dagen i dag. Dette kritiske perspektivet bidrar til å levendegjøre en av norsk teaters viktigste institusjoner.

Men først og fremst er «Trass alt» blitt en original og kulturhistorisk viktig bok, både et panorama over et mangfoldig norsk kulturliv gjennom 100 år, og en veldokumentert og fengslende skildring av Det Norske Teatrets utrolige utvikling siden «ein liten amatørteatertrupp som kalla seg Det Norske Spellaget» den 14. januar 1911 satte seg på toget til Kongsvinger sammen med teatersjef Hulda Garborg, for å starte en tre måneders Norge-turné med Ivar Aasens Ervingen, Hallvard Handes Ei hugvending og Ivar Mortenssons Varg i veum.
Halvannet år senere, i november 1912, ble Det Norske Teatret offisielt stiftet. Rasmus Rasmussen var teatrets første sjef, og mandag 6. oktober 1913 fant åpningsforestillingen, Holbergs Jeppe på Berget, sted i Kristiania.
Den kjente klassikeren var «omsatt til norsk av Arne Garborg», en formulering som vakte så stor irritasjon blant Kristianias gymnasiaster at de 9. oktober organiserte en pipekonsert som utartet til et blodig teaterslag. I januar 1914 kom teatrets første kunstnerisk suksess, verdenspremieren på Arne Garborgs Læraren» Til og med Nils Kjær måtte motvillig innrømme at «forestillingen fængslet fra først til sist (…)Teatret har vist at det har en opgave i vor by».
I årenes løp er det blitt mange kunstneriske suksesser, men også mye tøff motbør. Men som Fidjestøl skriver, «trass og ikkje ros var dette teaterets drivstoff». Teatrets ledere har alle strevd med den vanskelige balansen mellom oppsetninger med bred appell på den ene siden, og de mer kunstnerisk innovative på den andre. Allerede Ingjald Haaland, teatersjef fra 1922 til 1933, «innsåg at teatret trong to føter for å gå, ein folkeleg og ein avantgardistisk. Og på desse to føtene har Det Norske Teatret rusla, vagga, hinka og sjangla av garde frå 1923 til 2013».
Lenge var det folkekomedien som trakk, med Brødrene Østermanns huskors som en av de største suksessene. Men tidene forandrer seg, etter hvert mistet folkekomedien sin publikumsappell, og i 1948 fant den framsynte teatersjefen Hans Jacob Nilsen fram til en ny sjanger som skulle sikre teatret inntekter i mange, mange år framover: Musikalen. Broadwaysuksessen Oklahoma var aldri blitt spilt i Norge. På Det Norske Teatret ble den en fenomenal suksess som gikk 113 ganger for fulle hus!
Samtidig har teatret fra starten av også satset smalere, presentert nye, spennende europeiske dramatikere, brakt norsk scenekunst videre takket innovativ regi, og til og med dristet seg til å fornye norske klassikere, slik Hans Jacob Nilsen gjorde med Peer Gynt i 1948.
Fidjestøl levendegjør sterke personligheter som teatersjefene Ingjald Haaland, Knut Hergel, Hans Jacob Nilsen og Tormod Skagestad, og fremragende nyskapende regissører som Agnes Mowinckel, Peter Palitzsch og Olof Molander. Men han nøyer seg ikke med å følge teatrets dramatiske historie, han skildrer hele tidsånden, og gir et fascinerende innsyn i samfunnsutviklingen gjennom hundre år: Det er fortellingen om de vanskelige årene under okkupasjonstiden det beste eksemplet på. Pussig nok var det under krigen teatret fikk sin hittil eneste kvinnelige teatersjef, da Statens Teaterdirektorat i 1942 utnevnte NS-medlem Cally Monrad, tidligere stor operasanger, til teatrets leder.
Fidjestøl følger naturligvis også nynorskens plass i det norske samfunn, og det har skjedd mye siden den gangen en teateroppsetning på nynorsk kunne føre til voldsomme bruduljer, og Hulda Garborg innbitt kjempet for at Det Norske Teatret «ikkje skulle vera eit Dialektteater, men eit Landsmaalsteater».
Dette er bare noen få av de mange, mange temaene som Fidjestøl skildrer med innsikt og dypde. Likevel er boka spennende og lettlest som en roman. Imponerende er det hvordan forfatteren nærmest umerkelig blander historiske sitater inn i egen tekst, uten at den  mister spenst og rytme. Morsomt er det at han også bruker fortid om teatret i dag, og konstaterer at sittende teatersjef «var ein mann som tenkte meir framover enn bakover»!
Samlaget har satset på å lage en skikkelig praktbok: Den er på 780 sider, og dessverre tung som flere murstein. Jeg ser fram til pocketutgaven!

En redigert utgave av denne anmeldelsen sto på trykk i Klassekampen lørdag 5. oktober

 

 

Publisert: 10.10.13 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!