home

Krevende om demens

Oslo Nye Teater, Trikkestallen: «Fravær»

Av Peter M. Floyd
Oversatt av Cecilie Enersen
Regi: Birgitte Victoria Svendsen
Scenografi og kostymer: Milja Salovaara
Med Marit Østbye, Helle Haugen, Johannes Joner, Ine Marie Wilman, Morten Røhrt, Trine Wenberg-Svendsen

Interessant, men krevende og ikke helt vellykket perspektiv på demens

Demens er brått blitt et populært dramatisk tema. Både Det Norske Teatret og Rogaland Teater spiller det danske «Jeg hedder Bente», og torsdag hadde Oslo Nye Europa-premiere på «Fravær», av amerikanske Peter M. Floyd. Han siteres i programmet på at demens er blitt «så populært på dagens teaterscener… fordi det er en utfordring som praktisk talt berører alle». Han snakker av egen erfaring: hans mor led av demens i flere år før hun døde.
I «Fravær» følger vi 76-år gamle Helen Bastion fra hun viser de første tegnene på sykdommen, helt til hun forsvinner inn i tomheten. Det spesielle er at Peter M. Floyd ikke bare skildrer Helen og hennes sykdom slik de oppfattes av hennes nærmeste, ektemannen David, datteren Barb og datterdatteren Samantha, men også i store deler av stykket prøver å vise oss verden slik den syke Helen selv oppfatter den.
Dette perspektivet er nytt og interessant, men ytterst krevende, ikke minst fordi det til tider er vanskelig å følge med når Floyd stadig skifter mellom å skildre det som faktisk skjer, og det som skjer i Helens virkelighetsoppfatning. I åpningsscenen prøver David, mannen hennes, og datteren Barb å få henne til å innse at hun har problemer. Som eksempel nevner David at hun nylig har gått seg bort når hun gikk tur. Hun avviser både datteren og mannens påstander ganske overbevisende, men omtrent samtidig hører vi David si at hun «tok en spasertur, men så ble borte en ganske lang kanin».
Fordi Floyd stadig skifter fra et «normalt» perspektiv til Helens demente virkelighet, tar det en stund før jeg skjønner at det er på denne måten dramatikeren vil vise hvordan Helen stadig blir sykere – som når hun i sluttscenen ikke oppfatter noe av det datteren og barnebarnet sier, ettersom det eneste hun (og vi) hører er at de babler helt uforståelig.. Ganske tidlig introduseres vi også for en viss doktor Bright (Johannes Joner) som bare finnes i Helens fantasi der han på den ene siden kanskje er hennes tidligere klarsynte jeg, og på den andre en slags skjebnesvanger dødsengel som leder henne inn i demensen.
Grepet er dristig, men jeg er ikke sikker på at det er helt vellykket, jeg opplever at det fratar «Fravær» noe av den dramatiske helheten et godt stykke trenger.
Stykket har for øvrig også et annet tema: det vanskelige forholdet mellom mor og datter. Helen har vært en meget dominerende og selvgod kvinne, hustru og mor, og både mor og datter har store problemer med å godta og forstå hverandre, en situasjon som ser ut til å gjenta seg med Barb og datteren Samantha. Floyd antyder at det helt til slutt skjer en slags forsoning mellom Helen og Barb – slik Helens tilstand her blir skildret er det ikke så lett å tro på.
Marit Østbye mestrer fullt ut den vanskelige rollen som Helen. Det er rørende å se hvordan hennes mimikk og kroppspråk langsomt endrer seg, og blir stadig mer utflytende etter hvert som sykdommen fester taket. Bortsett da i de korte øyeblikkene hvor hun er klar, som når hun vil ta livet av seg, eller under de korte møtene med dr. Bright der hun likesom forynges og blomstrer opp. Marit Østbye makter å gi uttrykk for disse raske stemningsskiftene med presisjon og innlevelse –scenekunst på sitt beste.
Etter mange år som skuespiller, debuterer Birgitte Victoria Svendsen nå som regissør. Ingen lett første-oppgave, men hun kommer godt fra oppgaven, og problemene teksten byr på, er det ikke lett å gjøre noe med. Hun får god støtte av et sterkt ensemble, ikke minst overbeviser Inge Marie Wilman fulllt ut som opprørsk tenåringsjente.
Men den helt overbevisende sceneteksten med demens som tema er ennå ikke skrevet.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 26. september 2015 i en noe nedkortet utgave

Publisert: 29.09.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Fravær

Fravær

Helen (Marit Østbye) og hennes imaginære følgesvenn dr. Bright (Johannes Joner)  

Foto Tina Poppe