home

En Don Juan av i dag

Nationaltheatret, Hovedscenen: «Don Juan»

Av Molière, med utdrag av Tirso de Molinas skuespill og da Pontes libretto til Mozarts «Don Giovanni»
Oversatt av Karin Gundersen
Bearbeidet av Runar Hodne og Mari Vatne Kjeldstadli
Regi: Runar Hodne
Musikk: Aslak Dørum
Scenografi: Kari Gravklev
Med blant andre Anders Baasmo Christiansen, Nader Khademi, Petronella Barker og flere

En manglende gjennomført regi forhindrer ikke at samspillet mellom Don Juan og hans tjener ivaretar Molières bitende vidd.

Helt siden spanske Tirso de Molina skrev det første stykket om ham i 1626 har Don Juan vært en velkjent og populær sceneskikkelse, og er i likhet med italieneren Casanova blitt selve symbolet på en hensynsløs kvinneforfører og libertiner.
I Molières versjon er det ikke først og fremst sanseligheten som får Don Juan til å forføre stadig nye kvinner: Det er gleden ved å erobre dem: «Det er deilig å se en vakker ung kvinne gi etter, skritt for skritt, og nedkjempe hennes blyge motstand med heftige sukk og tårer, overvinne skruplene hennes og få henne dit jeg vil». Denne Don Juan er også en rasjonalist som verken tror på gud, himmel eller helvete men på at «to pluss to er fire, og at fire pluss fire er åtte».
For så vidt et godt utgangspunkt for Runar Hodnes ønske om å gi stykket en tidløs ramme. Både Don Juan og hans tjener Sganarelle er iført moderne klær, og Don Juan danser stadig lystig alene til Aslak Dørums viltre takter. Samtidig er selve handlingen sterkt preget av det 17.århundre, ikke minst fordi Hodne har valgt å la Tirso de Molinas tidsbundne melodramatiske åpningsscener erstatte Molières opplysende presentasjon av Don Juan. Et uheldig grep: det kompliserer handlingen, og fratar den en konsekvent dramatisk flyt. Ulogisk er det også at Don Juan her ikke dreper Kommandøren som i stedet får slag, faller om og dør.
Hodne ser også ut til å ha hatt problemer med den «overnaturlige» slutten der statuen av den avdøde kommandøren på vegne av Gud og himmelen straffer Don Juan med døden, og sender ham lukt til helvete: Her løper en fornøyd Don Juan over scenen, opp på spisestuebordet mot Kommandøren, etter å ha kommet fram til at han skal leve like syndig som før, men late som om han er en angrende synder. Så blir scenen mørk, og vi skjønner at Don Juan er død når Sganarelle sier det, og klager over at han nå ikke vil få lønn mer.
Det mest interessante er nok valget av Anders Baasmo Christiansen i tittelrollen. Hans utseende står i sterk motsetning til våre forestillinger om hvordan Don Juan skal se ut: Han minner mer om en velfødd hedmarking, og han kunne heller hett Johan enn Don Juan! Det er for øvrig også vanskelig å tro at en moderne mann fra 2017 er avhengig av stadig å ha tjeneren sin til rådighet, selv om Sganarelle her har et fremmedkulturelt utseende (Nadeer Khademi).
Det forhindrer ikke at det beste ved forestillingen nettopp er samspillet mellom den konvensjonelle, besteborgerlige og opportunistiske Sganarelle og hans opprørske fritenker av en herre, en troverdig moderne vellysting. Molières tekst er sterkt kuttet ned og hverdagsliggjort, men har beholdt sitt bitende vidd. Spillet her gjør denne «Don Juan» til en interessant forestilling. De øvrige – ikke minst Petronella Barker som donna Elvira - leverer gode rolletolkninger. Det er ikke deres feil at de ikke helt finner sin plass i stykket. Kari Gravklevs scenografi er ikke så viktig her ettersom halve oppsetningen utspiller seg utenfor Nationals røde og gylne sceneteppe. Heller ikke helt lett å skjønne hvorfor regissør og scenograf har valgt å la en del av scenene utspiller seg på en utstikker i salen.
Det jeg opplever som svakheter ved oppsetningen forekommer meg å være en manglende gjennomført regi, som igjen skyldes at Hodne later til å ha vært mer opptatt av å la Don Juan og Sganarelle føre moderne, rasjonelle og vittige dialoger enn av å sørge for at stykket blir godt teater.

Molière skrev sin versjon av «Don Juan» i 1665. Året før var hans komedie om hykleren Tartuffe blitt forbudt etter bare en forestilling fordi den ble tolket som en satire over kristendommen. Molière valgte å skrive sin versjon av «Don Juan» - ett på den tiden meget populært emne, og benyttet anledningen til nok en gang å drive gjøn med hykleriet. Urpremieren fant sted søndag 15. februar 1665, og stykket ble spilt 15 ganger for fulle hus, men ble så forbudt fordi det krenket religionen. Lenge var det totalt glemt, og dets 16. oppsetning fant ikke sted før 15. januar 1847.
Men det ble ikke særlig populært før sterke regitolkninger i 1950-årene førte til at den utradisjonelle komedien nå regnes som ett av Molières hovedverk, sammen med «Tartuffe» og «Misantropen». Og mon tro om ikke det krasse angrepet på hykleriet og dobbeltmoralen også er aktuelt i dag?

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 27. februar 2017

Publisert: 28.02.17 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Don Juan

Don Juan

Både Don Juan (Anders Baasmo Christiansen) og hans tjener Sganarelle (Nader Khademi) liker å ta seg en dans.

Foto Øyvind Eide

Don Juan

Don Juan

Dagens Don Juan  (Anders Baasmo Christiansen) - en annerledes spansk adelsmann!

Foto Øyvind Eide