home

Skremmende framtidsvisjon

Nationaltheatret, Torshovteatret «Nostalgi 2175»

Av Anja Hilling
Regissør: Jonas Corell Petersen
Lyddesigner og komponist: Gaute Tønder
Scenografi: Nia Damerell
Med Herman Bernhoft, Janne Heltberg, Sigurd Myhre, Håkon Ramstad

Sammen med ensemblets fire skuespillere makter regissør Jonas Corell Petersen å gjøre et noe uklart stykke til en engasjerende teater-opplevelse.

Anja Hilling er en av Tysklands anerkjente nye dramatikere, selv om jeg har vanskelig for å tro at «Nostalgi 2175» regnes blant hennes beste stykker. Men takket være en innsiktsfull og kreativ regissør i tett og fruktbart samarbeid med et ensemble på fire dyktige og oppfinnsomme skuespillere er «Nostalgi 2175» blitt en spennende og merkelig forestilling.
Allerede åpningsscenen slår an tonen. Vi sitter rolig i Torshov-foajéen og venter på at døren til trappen som fører opp til scenen skal bli åpnet. I stedet er det selve taket som åpner seg. Langsomt daler en forvokst baby ned mot gulvet, og forteller oss om verdenen vi nå er havnet i. Så oppfordrer han oss til å bli med ham opp trappen, og gir oss beskjed om at når vi er kommet opp, må vi ta på oss hodetelefonene vi vil finne på setet. Og dermed føres vi plutselig inn i en i en verden der det som foregår på scenen henvender seg direkte til oss, og blir vår nærmeste virkelighet.
Vi befinner oss i 2175, over 150 år fram i tid. Vår sivilisasjons urovekkende signaler har nå slått ut for fullt: menneskene lever i kvelende varme, nærmere bestemt i minst 60 varmegrader. Etter at temperaturen i 2102 steg helt opp til 81 grader, har solen ikke vist seg, det finnes verken planter eller insekter, det er ikke mulig å gå ut uten beskyttelsesdrakt, og til og med innendørs er det farlig bare å ha på seg t-skjorte. Menneskene er fysisk nedbrutte for «huden er blitt tynn/kroppen kan ikke lenger fordøye kjøtt/ ikke produsere hår/og ingen sæd som gir oss barn». Men menneskene har ikke gitt opp, de er oppfinnsomme, og innretter seg, blant annet har de laget «kunstig forplantningsdyktig sæd». De håper fremdeles at de skal klare å gjenskape en bedre verden, men de drømmer seg tilbake til vår lykkelige tid. Og den kan fremdeles noen utvalgte oppleve gjennom 400 filmer som har overlevd på VHS.
Scenograf Nia Damerell har skapt en fremmedartet hvit verden der det kryr av reproduksjoner av dyr og insekter som for lengst er forsvunnet. Her er det den unge servitrisen Pagona og Tasckho finner hverandre. Taschko arbeider for den mektige bedriftslederen Posch som får tapetsert vegger med dermaplast, en beskyttende blanding av menneskehud og plast som gjør det mulig å oppholde seg innendørs  uten verneklær. Veggene dekkes av malte motiver fra en svunnen tid der det fantes planter, insekter og sol, og Taschko er «dermaplastmalernes ener».
Han er også traumatisert og hardt skadet, han tåler ikke berøring, og Pagona lar seg derfor forføre av sjefen hans. Hun blir gravid, og viser seg å være en av de ytterst få kvinner som fremdeles kan bære fram barn på gamle måten. Men hun blir oppfordret til å ta abort, for ettersom «fosteret overtar litt etter litt det absolutte herredømme over sin/mors livsviktige organer», vil svangerskapet sannsynligvis koste henne livet.
Store deler av teksten består av poetiske refleksjoner og betraktninger som ikke akkurat gjør det enklere å få med seg det som skjer. Av Hillings manuskript framgår det ikke hvem som uttaler dem, selv om en del av dem ser ut til å være ment som Pagonas budskap til barnet hun venter. Men Jonas Corell Petersen har valgt en annen løsning: Her blir nettopp Barnet selve fortellerstemmen, og det skaper en vellykket distanse til stykkets tre øvrige karakterer.
Pagona (Janne Heltberg), Taschko (Sigurd Myhre) og Posch (Herman Ramstad) er ingen tydelige personligheter. Men de tre skuespillerne klarer å gjøre dem til troverdige mennesker – iallfall tatt i betraktning av de befinner seg i 2175! Jonas Corell Petersens fantasivekkende bruk av lys og mørke tilfører også forestillingen en egen sjarm.
Først var det Komilab på Torshov, så fulgte Musikklab’en, og nå er det sciencefiction en ny gruppe har gitt seg i kast med. Et spennende tema, ikke minst sett i lys av dagens samfunnsutvikling. Gruppens første forestilling tok opp robot’enes plass i morgendagens verden. Et høyst aktuelt tema, men regissøren hadde dessverre ikke klart å få «R.U.R.», Karel Čapeks komedie fra 1921, til å bli engasjerende teater. Men gruppen lykkes bedre med «Nostalgi 2175». Selve intrigen er uklar og ikke særlig godt framlagt, men regissør og skuespillere gir stykket en politisk aktualitet: Klimakatastrofen naturligvis, men også dagens forplantningsteknikker som ser ut til å kunne gjøre klassisk svangerskap ganske overflødig. Samtidig er det tydelig at Anja Hilling mener at så lenge det er liv, er det håp – Barnet vil kanskje kunne bidra til å redde verden?

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 3. april 2017

Publisert: 04.04.17 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Nostalgi 2175

Nostalgi 2175

Fra venstre Barnet (Herman Bernhoft) og Taschko (Sigurd Myhre)

Foto Øyvind Eide