home

Intens og sammensatt

Nationaltheatret, Hovedscenen: "Renset"

Av Sarah Kane
Oversatt av Finn Iunker
Regi: Oskaras Koršunovas
Scenograf: Gintaras Makarevičius
Med Birgitte Larsen, Øystein Røger, Thorbjørn Harr, Kingsford Siayar, Jonas Strand Gravli, Tarje Westby, Kristin Grue

Med «Renset» gjenskaper regissør Oskaras Koršunovas Sarah Kanes hallusinatorisk drømmeunivers.

«Renset» fra 1998 er det tredje av britiske dramatikeren Sarah Kanes fem skuespill. Året etter at hun hadde skrevet det, tok hun livet av seg. De to siste årene hadde hun lidd av alvorlig depresjon, og 28 år gammel hengte hun seg på ett bad i King’s Colleges Hospital.
Hun var meget kontroversiell i sin tid, men er i dag anerkjent som en fornyer av britisk dramatikk. I 1999 satt Svein Sturla Hungnes opp hennes «Må» på Torshov, siden er hun ikke blitt spilt på Nationaltheatret. Men i år er «Renset», i regi av litauiske Oskaras Koršunovas, høstens eneste premiere på teatrets hovedscene.

Koršunovas gjestet Nationaltheatret for første gang i 2001, og har ved sin enestående evne til å skape engasjerende scenekunst stått for en rekke av teatrets mest spennende oppsetninger. Det er derfor spesielt interessant at han i år, sammen med scenograf Gintaras Makarevičius, gir seg i kast med en så særpreget dramatiker som Sarah Kane.
Ifølge programmet mener Koršunovas at hennes dramatikk er «høyst aktuell i dag» fordi vi lever i en tid der «normalitetens fascisme» har problemer med å godta «de unormale i samfunnet – avvikerne». Et interessant synspunkt ettersom vi i 2017 har langt større forståelse enn tidligere for eksempel for seksuelle avvik, men Koršunovas kan ha rett i at det i dag stilles langt større krav om intellektuell konsensus.
Det er dette normalitetskravet han går ut fra, og det kommer klart til uttrykk allerede i selve scenebildet: En åpen bygning på to etasjer med øverst et overdådig, men mørkt bibliotek, selve symbolet for vår elitekultur. Det er også kontoret til sjefen, den allmektige sadisten Tinker, mens stykkets fem «avvikere» holder til på grunnplan, i et klinisk hvitt laboratorierom med et slags operasjonsbord i sentrum.

Sarah Kane vokste opp i en religiøs familie, og var visstnok selv dypt religiøs til hun i tenårene fornektet sin gudstro. Men den skal ha preget henne videre, og Koršunovas understreker dette religiøse elementet: mellom scenene lyser kjente bibelsitater opp bakteppet –  symboler på en streng og kritisk kultur eller på håpet om en bedre verden? Ikke godt å si.
Det religiøse perspektivet forsterkes ved at stykket med jevne mellomrom utspiller seg foran brennende flammer som gir assosiasjoner til skjærsilden, veien til renselse. Men selve sluttbilde er et fredfullt gyllengrønt landskap – kanskje et tegn på at renselsen er fullbrakt.
Ifølge Kane egen tekst utspiller handlingen seg på et universitet, men hendingene hun beskriver kunne heller ha foregått i en konsentrasjonsleir. Øvrighetens representant er Tinker, en ondsinnet og blodtørstig, men ensom mann, som frenetisk prøver å få seksuell kundekontakt med en lokkende halvnaken kvinne, men som ikke virker særlig lykkeligere etter deres første samleie – kanskje fordi han i motsetning til avvikerne, ikke skjønner hva kjærlighet er?
Etter at Tinker kaldt og grusomt dreper narkomane Graham med en overdose, kommer Grahams søster Grace inn i laboratorierommet på fortvilet jakt etter sin avdøde brors etterlatte klær, og vi blir ført inn i et i et hallusinatorisk drømmeunivers, en vanviddets verden der broren gjenoppstår fra de døde, og han og søsteren inngår et lidenskapelig kjærlighetsforhold, mens Tinker mishandler, pisker, skyter og skjærer tunge, hender og kjønnsorganer av Carl, Robs homofile elsker, unge Robin tar livet av seg, og Grace selv skifter kjønn, og nærmest blir sin egen bror i det hun blir påsydd Carls kjønnsorganer. Kjærligheten mellom Grace og Graham, mellom Carl og Rob, og Robins hengivenhet for Grace er det eneste menneskeverdige i denne grusomme verden.

Oskaras Koršunovas har skapt en intens, sammensatt og poetisk oppsetning av Sara Kanes vanskelige og ganske gåtefulle tekst, og jeg følger fascinert ensemblets troverdige og iblant smertelige tolkninger. Imidlertid spørs det om stykket egner seg på en stor scene der publikum har mindre nærhet til det som skjer på scenen.
Verken de brutale voldshandlingene eller de intense samleiene oppleves som så realistiske at de blir sjokkerende, og de mister dermed den nærgående troverdigheten som nok har vært Sarah Kanes bevisste hensikt.

Det er kanskje også årsaken til at «Cleansed» aldri før er blitt spilt på en hovedscene. Men det forhindrer ikke at denne «Renset» er en sterk og tankevekkende oppsetning.

En kortere versjon av denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 4. september 2018

Beklager beklager! Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg har skrevet et helt år feil! Riktig versjon er at "en kortere versjon av denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 4. september 2017!

 

Publisert: 05.09.17 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Renset

Renset

Grace (Birgitte Larsen) og Tinker (Øystein Røger)

Foto Øyvind Eide

Renset

Renset

Graham (Thorbjørn Harr)

Foto Øyvind Eide