home

Ny scenekunst forvirrer

Det Norske Teatret, Scene 3: «Herostratos»

Eit scenepartitur av Janne-Camilla Lyster
Regissør og komponist: Øyvind Osmo Eriksen
Med Oddgeir Thune, Sara Khorami, Amell Basic, Kyrre Hellum,
Sebastian Eilertsen

Aldri har jeg skjønt så lite av en forestilling som av «Herostratos».

Sjelden har jeg til de grader følt meg til de grader utenfor som da Scene 3s tilskuere svært så helhjertet applauderte «Herostratos». I nærmere en time hadde jeg forgjeves slitt med å forstå hva de fem skuespillerne på scenen ville formidle. Programmet gjorde meg ikke klokere – det tilbød bare noen ord om den historiske Herostratos – pluss et Piet Hein-gruk om en forfatter som blir forstyrret av at det kommer en flue på skrivebordet hans.
Det Norske Teatrets hjemmeside gjorde ikke saken enklere. Her fikk jeg vite at forfatteren undersøker «kva som ligg til grunn for at nokon kjenner seg ekskluderte frå fellesskapet, og så ønsker å heve seg over alle ved å hemne seg med ei ekstrem handling». Greit nok, men Thunes vandringer på scene, iblant med ensemblet, iblant alene, ga overhodet ingen assosiasjoner i den retning, og det gjorde helle ikke utsagn som disse: «Alle blada har tre/Alle skyene har fjell/Alle fjørene har fuglar/Alle tennene har hovud/Alle dagane netter/Men har alle skuggane kropper?», «Skal du reise eit byggverk/av kvite greiner,/sitte øvst med munnen/stappa full av kronblad»,  «eg blir ein pelsfrakk i ytterkant av svevnen» «Du rekk handa ned/mot den kvite himmelkvelven/den lokkar deg til å falle ned i seg».
Ikke nok med det: Til tider var det nesten umulig å oppfatte både det som ble sagt på scenen, og hvem i ensemblet som sa hva. Den til tider øredøvende musikken må ta noe av skylden. Men tydelig diksjon var ikke de fem sprelske og dyktige skuespillernes spesielle styrke.
Janne-Camilla Lyster er danser, koreograf og forfatter av flere diktsamlinger. En av dem, «Vi forlot den stille skogen», er «et koreografisk manus» og den sceniske realiseringen ble vist på Dramatikkens Hus i Oslo i 2013. De tre siste årene har Lyster vært tilknyttet Balletthøgskolen som stipendiat med prosjektet «å skrive for dans. Utvikling av koreografisk manus». Nå er ikke «Herostratos» «et koreografisk manus», diktsamlingen, for øvrig nylig utgitt på Tiden, er et «scenepartitur» - i seg selv et noe underlig begrep. Ifølge Store Norske er et partitur «en trykt eller skrevet fremstilling av et orkesterverk med særskilt linjesystem for hver stemme», mens det er regissør Øyvind Osmo Eriksen, som har komponert forestillingens musikkpartitur.
Men la gå – dette blir verbale spissfindigheter. Gjenstår en merkelig scenekunst-opplevelse som overhodet ikke kommuniserte med meg, men som jeg likevel er glad for å ha sett: morsomt at Det Norske Teatret med to super populære oppsetninger på Hovudscenen – «The Book of Mormon» og «Snøkvit» - ser seg råd til å satse ukonvensjonelt og dristig på Scene 3, og morsomt at en dyktig og utfordrende regissør som Osmo Eriksen kaster seg ut i en fullstendig ny sjanger. Så vil tiden vise om det er jeg som tilhører en forgangen tid, eller om dette er teater på ville veier.

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av Det Norske Teatrets oppsetning lørdag 21. oktober 2017

 

Publisert: 23.10.17 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Herostratos

Herostratos

Foto Dag Jenssen