home

Kampen mot sorgen?

Grusomhetens Teater presenterer: «Lament II»

Idé og regi: Lars Øyno
Lysdesign: Jan Skomakerstuen
Med Hanne Dieserud, Sara Fellman og Mika Hibiki

I «Lament II» sørger kvinnene fremdeles, men de tar også opp kampen mot sorgen.

Ifølge programmet er «Lament II» en «videføring» av «Lament» som hadde premiere høsten 2015. Der gråt to svartkledde kvinner, Hanne Dieserud og Sara Fellman, uopphørlig i en time, mens de utagerte en bunnløs sorg. Denne gangen har de fått følge av den japanske scenekunstneren Mika Hikibi, og de tre kvinnenes intense kroppsspråk gir forestillingen en spesiell estetisk dimensjon. Mika Hibiki ble for øvrig betatt av Lars Øynos teater etter å ha sett «I is another. Rimbaud in Africa» da forestillingen gjestet Japan i fjor.
Salen blir mørk, og kvinnene beveger seg mot scenens høyre side, der de legger seg ned med ansiktet mot gulvet. Hulkende blir de liggende og vri seg i smerte, mens langt hår skjuler trekkene deres. Etter en stund kommer det røkskyer inn i rommet fra venstre siden av scenen, og – som en konsekvens av røyken? – reiser kvinnene seg og beveger seg fram og tilbake i det mørke høyre hjørnet, mens de synger ut sin sorg. Men så skjer det noe – en lysstråle daler ned over midten av scenen, og de tre kvinnene oppsøker den. Nå skjuler de seg ikke lenger, men vender seg rett mot oss, mens de strekker ut armene som om de kjemper mot en usynlig fiende – kan det være smerten? Om de vinner kampen eller ikke, forblir uklart, for brått legger de seg ned på gulvet igjen og lysene dempes – forestillingen er ferdig.

I programmet kan vi lese at «when the heart weeps after that which it has lost, the spirit laughs toward that which it has found». Sitatet er skrevet av «Anonymous, Sufi», og kan tolkes som en nøkkel til «Lament II»s dramatiske utvikling, en utvikling som ikke fantes i den første klagesangen. Men det gjør det likevel ikke lettere for meg å leve meg inn i forestillingen som for meg oppleves som tre forskjellige, men ganske monotone og repetitive sekvenser.
Som det står i franske Wikipedias framstilling av Grusomhetens Teater, var Antonin Artaud, Grusomhetens Teaters far, opptatt av at «teatret skal få sitt eget språk tilbake …. frigjøre seg fra «vestens bruk av ordet» og i stedet uttrykke «tegn og besvergelser», for at forestillingen skal få en «magisk karakter» og ligne drømmer, slik at den kan henvende seg direkte til tilskuerens legeme, for folk flest tenker først med sine sanser, og ikke med sin forståelse».
Ingen tvil om at Artauds budskap er essensielt for Lars Øyno, og han følger det intenst i både «Lament» og «Lament II», slik han også gjorde med «Revolusjonære budskap» i 2013. Noe av hensikten med disse forestillingene er nok at tilskueren skal bevisstgjøres ved uventet å få innsikt i egne konflikter og drømmer. Det kan tenkes at mange, i likhet med Mika Hibiki, får en slik opplevelse. Jeg gjør det ikke, og det må jeg bare beklage – ikke minst fordi det er vanskelig å gi en innsiktsfull vurdering av en forestilling man ikke forstår.
Jeg anser fremdeles Grusomhetens Teater som en av de mest spennende stemmene i norsk scenekunst, men må dessverre også denne gangen «håpe at mange blir berørt av den repetitive og logisk sett ganske uforståelige lidelseshistorien. Meg berørte den ikke.»

I en redigert utgave sto denne anmeldelsen i Klassekampen fredag 23. februar 2018

Publisert: 25.02.18 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Lament II

Lament II

De tre kvinnene i kampen mot sorgen?

Foto Claudia Lucacel, Grusomhetens Teater