home

Problematisk oppvekstskilding

Nationaltheatret, Amfiscenen: ”Plastilina”

Av Vasilij Sigarev Oversatt av Erik Egeberg Regi: Yngve Sundvor Scenografi/kostymer Leiko Fuseya I rollene Kim Sørensen, Endre Hellestveit, Mattis Herman Nyquist, Ingjerd Egeberg, Trond Brænne, Erik Hivju og flere Samtidsfestivalen

Mye godt i Sigarevs "Pastilina", men Yngve Sundvors voldsomt oppfinnsomme regi forsterker stykkets svakheter.

Plastilina er Vasilij Sigarevs første stykke. Urpremieren fant sted i Russland, men Sigarev og Plastilina ble internasjonalt kjent da stykket ble satt opp av Royal Court i London to år senere. Det første av hans stykker som ble spilt i Norge (i 2005 på Det Norske Teatret), var Svart Mjølk som han skrev på bestilling av Royal Court i London.

 

I programmet skriver teatersjef Hanne Tømta at «man kan lese Plastilina som et politisk stykke (…) Men vel så mye er det kanskje en historie om det å bli voksen og skape seg en egen identitet i et samfunn uten kjærlighet». Selv legger ikke Sigarev skjul på at stykket langt på vei er selvbiografisk. Broren hans er heroinmisbruker, og i et intervju som er gjengitt i programmet, forklarer Sigarev at han føler sterk skyld fordi han var medskyldig i at broren ble utvist fra skolen, etter at han var blitt tatt i å røyke, akkurat slik det skjer Maksim, hovedpersonen i Plastilina.

Plastilina er en russisk variant av det britiske in-yer-face-teatret.  I likhet med sine engelske kolleger går Sigarev rett på sak, han ønsker tydeligvis å sjokkere, ryste og dermed engasjere tilskueren. Han bruker sterke virkemidler, vi er nesten vitne til en brutal homofil voldtekt, og det pisses og runkes mer eller mindre for åpen scene. De voksne i stykket er så onde og ekle at de nesten fremstår som karikaturer: de store jentene, bruden og Natasja, er lumske luddere, rektor og lærerinnen fremstilles som mindre begavet, naboen er en brutal bølle, mens de to dekadente homsene er kyniske sadister som myrder med et smil. Et lyspunkt er kanskje den gamle bestemoren, men til gjengjeld virker hun mer eller mindre senil, slik at den eneste vennlige voksne i hele stykket er en anonym kvinne i kjøttdeigkøen som gir Maksim en kake og vil hjelpe ham, men som han brutalt avviser.

Problematisk og uklart er Plastilinas forhold til teatrets virkelighet. I stykkets første scene treffer Maksim sin avdøde venn Spira. Spira har tatt livet av seg, og antyder at Maksim allerede har gjort det samme. Betyr det at de to møtes i dødsriket og at alt det vi ser på scenen, er Maksims kanskje sterkt fordreide minner fra det livet han levde? Eller er selve møtet bare innbilning fra Maksims side, en slags hallusinasjon som tvinger ham til en reise bakover i tiden? Kanskje alt det som foregår på scenen egentlig er en drøm, eller kanskje veksler episodene mellom drøm og virkelighet? Slutten gir ingen oppklaring: de to homsene tar livet av Maksim av frykt for at han skal angi dem til politiet. I det øyeblikket de kaster ham ned fra balkongen gjenforenes han med Spira, de hopper sammen ut i det store intet, og avkrefter dermed Spiras ord i åpningsscenen, «du hoppa jo…. (da) du var på vei opp trappen til min begravelse».

Men antakelig er det ikke meningen at man skal anvende logiske kriterier.  I stedet bør man kanskje la seg rive med av opplevelsen, og godta at det ikke er mulig å «forstå» sammenhengen i alt som skjer. Slik reagerer jeg for eksempel når jeg leser teksten. Riktignok virker den noe uferdig, men jeg blir bergtatt av den ekte desperat håpløsheten i Sigarevs skildring av to sårbare pubertetsgutter som bare tenker på en ting, hele tiden, og ikke riktig vet på hvilken side av sexlivet de kommer til å høre hjemme, samtidig som de famler rundt i et iskaldt korrupt storbysamfunn der ingen mennesker bryr seg om hverandre.

Når Plastilina blir overført til scenen, er det vanskeligere å la seg rive med. Yngve Sundvors regi er voldsom og ekspressiv, den har en nødvendig innbitt energi som kler de korte, opphugne scenene til Sigarev, men samtidig fyller Sundvor den åpne lakoniske teksten med altfor mange ledende, ofte villedende, innfall – som i begynnelsens begravelsesscene.

Et annet problem er Kim Sørensen som Maksim. Han er briljant i rollen, men handlingens allerede uklare tidsperspektiv kompliseres ytterligere fordi han er en voksen mann, og ikke kan illudere som fjortenåring. Det er ikke hans feil. Endre Hellestveit er noe mer troverdig som Maksims svikefulle kompis Ljosja, men han snakker iblant et så grøtete bergensk at man tar seg i å forbanne dagens dialekt-forgudelse. Solide og gode prestasjoner i alle roller, og det hadde vært interessant å se Leiko Fuseyas scenografi i roligere omgivelser.

 

Yngve Sundvor har nok anstrengt seg for følge opp teksten. Men gode hensikter er ikke alltid redningen.

 

Publisert: 18.09.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Plastilina

Plastilina

Endre Hellestveit og Kim Sørensen

Foto Erik Aavatsmark

Plastilina

Plastilina

Kim Sørensen, Ine Jansen og Endre Hellestveit

Foto Erik Aavatsmark

Plastilina

Plastilina

Kim Sørensen og Ine Jansen

Foto Erik Aavatsmark